Tillitsvalgte i Cultiva, kunstnere og kulturarbeidere, deltakere i debatten om kultur som virkemiddel i regional utvikling Intervjuet / forsøkt intervjuet:
Viser innlegg 1 - 6 av 6.
Vis mer »
|
Kultursektoren
Tillitsvalgte i Cultiva, kunstnere og kulturarbeidere, deltakere i debatten om kultur som virkemiddel i regional utvikling |
Bentein Baardson
Bentein Baardson er skuespiller og regissør. (Les mer i Wikipedia) Han har hatt deler av barndoms- og ungdomstid i Kristiansand, og hadde sine første teatererfaringer i gymnassamfunnet Idun Teater. Da han måtte avsløre avhan var kommet inn på teaterskolen i 1972, ble det staretet bønneringer for ham, forteller han.
Han beskriver byen rundt 1970 som kulturfattig g fordomsfull, og eksemplifiserer det med byens nei til regionteater i 1971.
Bortsett fra besøk hos familien og litt kontakt med Alex Scherpfs ulike prosjekter, hadde han lite kontakt med Kristiansand før etter 1990. Mens han ennå var sjef for Rogaland Teater - "en liten scene med budsjett på bare 40 mill i året" - fikk han en henvendelse fra Kristiansand. Kulturrådet haddee bevilget 600.000,- til å bygge opp et teater - kunne han tenke seg å bli med på det?
Han forteller om den første monologen som ble satrt opp, skespsisen og motstanden som framdeleslevde - men også at noe viktig endret seg etter den første oppsettingen av teater i Fjæreheia i 1993. Han beskriver det som et vendepunkt for kulturbevisstheten på Sørlandet. Fjæreheia satte også Sørlandet på det kulturelle Norgeskartet - og ble registrert internasjonalt. Han blir bedt om å fortelle om åpnings- og avsluttingsseremoniene under OL på Lillehammer, og beskriver sine opplevelser der som paralleller i nasjonal sammenheng:
"Det dukker noen opp av hullene sine hver gang det er snakk om noe nytt - det gjentar seg hver gang, og de husker aldri at de sa det samme forrige gang". Dette fenomenet nevner han både i byens teaterhistorie, diskusjonenb om Kilden, Lillehammer-OL og ikke minst den siste diskusjonen om "Kunstsiloen" - Sørlandets Kunstmuseum og Tangensamlingens planer for de gamle kornsiloene ved siden av Kilden.
Han mener at utviklingen av høyere utdanningsinstitusjoner i Kristiansand og Agder er en hovedårsak til at bildet etter hvert har endret seg. Det kom folk utenfra og fortalte hvordan det var i andre byer - blant annet at andre fikk kulturbevilgninger som var nesten fraværende i Kristiansand.
"Landet hadde en periodefor å bygge fyrtårn, og en for å bygge sykehus. Nå er det en periode for å bygge kulturinstitusjoner".
Han beskriver kunsten som "vår tids forsvar", og ser svært store muligheter for byen dersom det lykkes å lage et samspill mellom utøvende og billdende kunst på Odderøya. Det vil ha stor betydning både for befolkninga og for tilstrømming til byen hele året.
Han mener at det politiske kompromisset som ble til Cultivas formålsparagraf er klokt formulert. Det gir tolkningsrom og dermed handlingsrom, samtidig som det i starten gjorde hele konstruksjonen mindre "farlig".
Infrastruktur og institusjoner må være første skritgt. Nå har byen snart både Kilden, Kunstsiloen, en institusjon for de frie gruppene (gamle Agder Teater) og Barnas Hus - alt bare 5-6 år etter åpningen av den første.
"Om 20 år vil Kristiansands kunst- og kulturliv være et helt annet - og da vil fremdeles Cultiva være der ha midler til å støptte produksjon." - "Kristiansand kom veldig seint - men det kan se ut at det går i oppfyllelse dette med at de siste skal bli de første".
Opptaket ble gjort i Oslo 7. og 12. februar 2018. Intervjuere var Bjørn Enes og Olav Wicken.
Stikkord om innholdet i intervjuet:
(Tallene til venstre er tidskoder - timar, minutt og sekund fra start. Blå tidskoder er klikkbare.
Du kan lage egne pekere ved å erstatte timer (h), minutt (m) og sekund (s) i denne nettadressa:
https://vimeo.com/256422226#t=1h4m8s)
Utskriftsvennlig stikkordliste
|
|
|
Ellen Horn
Ellen Horn er skuespiller, med erfaringer både som teatersjef og politiker. (Les mer i Biografisk Leksikon). Da hun nettopp var ferdig med sin periode som kulturminister i 2001, ble hun spurt om å bli første styreleder i Cultiva. Hun sa ja, og hadde vervet fram til september 2005.
Vi har gjort to intervjuer med henne, 30. mai 2017 og 7. februar 2018, begge er publisert nedenfor.
I det første forteller hun om erfaringer hun gjorde seg som leder av Nasjonalteateret (88-90 og 92-2000). Hun formulerer en viktig lærdom slik: «God økonomistyring er en forutsetning for kunstnerisk frihet».
I mars 2000 ble hun Kulturminister i Jens Stoltenbergs første regjering. «Kulturdepartementet har neppe hatt en så rar leder før», påstår hun. Forholdet mellom kultur og næringsliv var et mye diskutert tema på den tida, og sammen med næringsminister Grete Knudsen la hun fram meldinga «Tango for to – samspill mellom kulturliv og næringsliv» i august 2001.
Hun husker ingen stor motstand fra andre partier mot synspunktene i meldinga. For henne var det viktig å finne en vei ut av den «klage- og sytementaliteten» som hun mente preget store deler av kulturlivet.
Motforestillingen mot å ta imot styreledervervet i Cultiva var først og fremst at hun ikke hadde bånd til byen. Hun var ikke spesielt opptatt av de prosessene som lå forut for danninga av Cultiva (omdanninga av energiverkene), men syntes det var spennende at noen ville satse så mye på kultur som «samfunnsbyggende element». Etter hvert ble det klart at det var en mismatch mellom forventinger og realitet. Avkastningen av pengene gav mindre handlingsrom enn forventa, og det var ingen felles visjon om hva Cultiva skulle gjøre. Bortsett fra Kilden, ble Cultiva en «søknadskasse for forprosjekter».
I del 2 , som er tatt opp sju måneder seinere, blir hun bedt om å fortelle mer om de kulturpolitiske strømingene som gjorde seg gjeldende før og rundt den tida da Cultiva ble dannet. Hun forteller om kontakten med National Theatre i Storbritania på tidlig 90-tall, der de definerte teater som næring. Av nye inntekter der, nevner hun lotteriintekter. Hun minner om at ingen land hun kjenner har så god offentlig finansiering av kunst og kultur som Norge.
Hun nevner Tore Tønne og Torbjørn Jagland spesielt som to politikere som la stor vekt på kulturens betydning for samfunnsutviklinga. For oss hadde kulturen betydning for flere verdier enn økonomien. Hun nevner demokrati, ytringsfrihet, sivilisasjon, kreativitet og integrering/mangfold.
I den nåværende regjeringas kulturpolitikk er det for ensidig fokus på at kultur skal være lønnsomt. Visjonene fra «Tango for to» er kommet i bakgrunnen. Hun tror framtida vil styrke «suget etter kultur» og mening, mer enn lønnsomhet.
I dag ser hun den formålsparagrafen som Cultiva fikk som både uoppnåelig og et umulig kompromiss. «Min drøm var at det skulle bli bedre forhold og arbeidsplasser for kunstnerne» sier hun. Fra nåværende posisjon ser hun at Kilden fungerer godt. Selv om hun er skeptisk til ting hun har hørt om giverens krav til det nye kunstsiloprosjektet tror hun det kan bli bra for Kristiansand på sikt. Mye endrer seg nå, avslutter hun. Teknologien som vi var så redde for, ser også ut til å åpne nye muligheter.
Intervjuere begge ganger var Olav Wicken og Bjørn Enes.
Opptaket ble gjort i Oslo 30. mai 2017. Intervjuere var Olav Wicken og Bjørn Enes
Stikkord om innholdet i intervjuet:
(Tallene til venstre er tidskoder - timar, minutt og sekund fra start. Blå tidskoder er klikkbare.
Du kan lage egne pekere ved å erstatte timer (h), minutt (m) og sekund (s) i denne nettadressa:
https://vimeo.com/254492528#t=27m20s)
|
|
|
Cecilie Nissen
Cecilie Nissen er billedkunstner fra Trondheim. Hun kom til kristiansand i 2006, og ble tidlig aktiv i Kristiansand Kunstforening. Hun gjorde utredningsarbeidet som førte fram til etableringen av Kristiansand Kunsthall, som hun siden har ledet. (Les mer i Wikipedia)
I dette intervjuet forteller hun om sine første erfaringer fra Kristiansand. Det var lett å komme inn i billedkunstnermiljøet i byen. Etableringen av Sørlandets Kunstmuseum ble et vendepunkt i byens utvikling, særlig da Erlend Høyersten ble leder. Men Kunstforeningen var i krise. Hun betegner omleggingen til kunsthall som en profesjonalisering. De har også nådd et bredere publikum med et større aldersspenn.
Både hun selv og mange av byens kunstnere var forventingsfulle da Cultiva startet sin strategiprosess i 2009/2010. Det hadde vært betydelig frustrasjon over stiftelsen før det. Da den nye strategien ble lansert, var skuffelsen stor, og det utviklet seg et samarbeid mellom kunstnere som etter hvert førte til at over 80 kunstnere stilte seg bak en protest mot den nye strategien. Det skulle være hemmelig hvem som organiserte den, av frykt for at Cultiva skulle straffe enkeltpersoner senere. Protestene førte ikke fram. og hun forteller at byens kunstnere etter det gav opp Cultiva.
Hun mener at byen har forandret seg. Av drivere i disse forandringene nevner hun Kunstmuseet, Kunsthallen kommunens tilrettelegging av atelierer på Odderøya, Quartfestivalen, Punktfestivalen. rytmisk linje på UiA og dansemiljøet i Kristiansand. Hun mener også at forfattere som Terje Dragseth, Pål Gitmark Eriksen og Nils Christian Moe-Repstad har spilt en viktig rolle. Kilden beskriver hun som en institusjon som programmerer så bredt at folk som virkelig er interessert i teater ikke søker dit. Men hun peker til slutt på en svakhet ved debatten lokalt: Det er en aktiv kritikk av nye tiltak - men noen ganger savner hun løsningsorientering og visjoner. Men er ikke det et trekk ved det sørlandske lynnet? Spør hun.
Opptaket ble gjort 26. april 2017. Intervjuere var Bjørn Enes og Olav Wicken.
Stikkord om innholdet i intervjuet:
(Tallene til venstre er tidskoder - timar, minutt og sekund fra start. Blå tidskoder er klikkbare.
Du kan lage egne pekere ved å erstatte timer (h), minutt (m) og sekund (s) i denne nettadressa:
https://vimeo.com/253112640#t=52m0s)
|
|
|
Johan Otto Weisser
Johan Otto Weisser er (våren 2017) billedkunstner og kunstkritiker i Fædrelandsvennen. Han er opprinnelig fra Kristiansand, men bodde store deler av oppveksten i Asker. Han kom tilbake til byen i 1994, ette endt utdannelse på Kunst og håndverkskolen i Oslo.
Han beskriver bymiljøet på 1990-tallet som åpent, inkluderende og vennlig – men på helt klare premisser. «Du kunne komme som hvem som helst – men de forventa at du ble som dem». Byen var kirkelig orientert, borgerskapet var det samme som frikirka. Hvis man brøt med forventningene, ble folk først og fremst slått av undring. Det kunne bli gjort foresøk på å fjerne opposisjon og annerledeshet med «overtyngden» - men gikk ikke det, aksepterte man en opprører.
Han mener Kristiansand preges av at den ikke kan bestemme seg for om den vil være en småby eller en storby. Motstrebende har den blitt større. I starten var det nesten umulig å få stilt ut arbeider. Men så ble det raskt bedre utover 1990-tallet. Kunstprosjektet på Bragdøya i 1991 var som en opptakt, det utløste rasende reaksjoner mot kunst og kunstnere. Siden har det ikke vært noe i nærheten av slike bølger. I stedet kom Bomuldsfabrikken og Kunstmuseet. Agder Kunstnersenter flyttet til sentrum, Odderøya ble øremerket for kunstnere og kreative næringer og Kunsthallen kom på plass. Alt dette har satt Kristiansand på kartet som kunstby.
Weisser interesserte seg ikke for omdanningen av Energiverket og overførngen av akkumulerte midler til kompetanse- og kultursektoren. Men han noterte seg interessen for Richard Flordias analyse om at «den kreative klassen» var blitt viktig for byutvikling. En periode førte det til at politikerne tok kunsten på alvor.
Den ubegripelig store skuffelsen ble Cultiva. Han mener at stiftelsen ikke har levert noe (bortsett fra Cultiva Express). Kunstnerne forsøkte å protestere, men det ble ignorert. Cultiva har jo bidratt til Kilden, og det har blitt et flott bygg. Men samtidig er det så dyrt, at det tvinger programmeringen til publikumsfrieri: «Bygger man en McDonaldsrestaurant, må man servere burgere».
Et hovedproblem med Cultiva er at de heller vil finne opp kruttet selv, enn å slippe til folk som kan. Han frykter at dette kommer til å fortsette i forbindelse med den nye kunstsiloen. Der er det ansatt en direktør fra Dyreparken som kan event, men ingen kunstnerisk leder. Og (i april 2017) er det fortsatt ikke diskutert hva som skal være profilen til Tangensamlingen og det nye Kunstmuseet. Med Cultivas nye strategi - «Barnas by» - er småbymentaliteten vendt tilbake. Utviklingen er dyster. Men: Den kan gå begge veier.
Når det gjelder problemene med å samle publikum rundt annet enn «burgere» mener han at også kunstnere har ting å rette opp i. Mange lager kjedelige og selvopptatte arbeider som ikke evner å formidle noe budskap - hvorfor skal folk gå å se på det?
Han kjenner ikke til at det finnes noen strategidiskusjon i kunstnermiljøet våren 2017. Det er vanskelig å stikke seg fram, og det er alltid et element av fjolleri i å være den som gjør det. Men en ny generasjon kunstnere er på vei, de er leie av det gamle.
Oppsummeringsvis mener han at byen vakler videre mellom småby- og storbyidentiteten. Han er optimist: «Mennesket vil alltid bygge. Og om 10-20 år får Cultiva nye folk»
Opptaket ble gjort i Kristiansand 24. april 2017. Intervjuer var Bjørn Enes
Stikkord om innholdet i intervjuet:
(Tallene til venstre er tidskoder - timar, minutt og sekund fra start. Blå tidskoder er klikkbare.
Du kan lage egne pekere ved å erstatte timer (h), minutt (m) og sekund (s) i denne nettadressa:
https://vimeo.com/252070773#t=1h11m30s)
Utskriftsvennlig stikkordliste
|
|
|
Ansgar Gabrielsen
Ansgar Gabrielsen var ordfører for Høyre i Lindesnes (1987-93) da energiloven ble satt i kraft. Han satt i representantskapet i VestAgder Energivert (VAE), men engasjerte seg lite i utviklinga der. Før den kom i gang for alvor, var han valgt inn på Stortinget, der han kom i helsekomiteen. Først i 2001 kom han i befatning med energisektoren, og da i egenskap av næringsminsiter. Det oppstod sterk uenighet internt i regjeringa (Bondevik 2) om godkjenning av av Statkraft fikk kjøpe 45 prosent av aksjene i Agder Energi. Administrasjonsminister Victor Norman var mot, mens Gabrielsen «ble litt lokalpolitiker». Han har trolig en stor del av æra for at kjøpet til slutt ble godkjent. Han gikk ut av rikspolitikken i 2004. I 2010 sa han ja til å bli styreformann i Cultiva. Der ble hans første store sak å få Stiftelsestilsynet til å godkjenne Cultivas støtte på 300 mill.kr. til bygging av Kilden. Det ble løst med å fisjonere ut «Lille-Cultivas» (Stiftelsen for store kulturbygg i KrSand). Neste sak var å ta tak i det problemet at Cultiva ikke hadde nok bufferkapital til at stiftelsen kunne investere i aksjer. Det ble løst med å legge virksomheten «i møllpose». I 2017 var dette problemet løst, og stiftelsen var igjen aktiv. Den tredje store saken var utviklinga av en spissa strategi. Da styret bestemte seg for at hovedsatsinga skulle være barne- og ungdomskultur, utløste det «Kunstneropprøret» i 2011, der han i stor grad ble skyteskiva.
I dette intervjuet forteller han først litt om tida som lokalpolitiker i Lindesnes. Det er ingen kraftkommune, men siden 1972 har det vært en industrikommune med høyt forbruk av kraft, takket være bedriften Amersham/GE Healthcare (500 ansatte).
Som nevnt over hadde han lite kontakt med omdanningene i energisektoren. Men så hadde han desto mer å gjøre med samtidige omorganiseringer i helsesektoren, da staten overtok sykehusene og den nye selskapsformen Statsforetak / Helseforetak ble etablert.
På spørsmål karakteriserer han Arbeiderpartiets rolle i omstillingene på 90-tallet slik: «Det hadde aldri vært mulig uten Arbeiderpartiet. Stoltenberg var mye flinkene enn oss til å gjennomføre Høyres politkk»
Han syntes det var underlig da han ble spurt om å lede styret i Cultiva. Kultur var jo det ene politikkområdet han aldri hadde hadde vært borti før. «Nå vet jeg hvorfor de spurte. Men det passer ikke å fortelle det her».
Han definerer Cultivas formål som «å bruke kultur som virkemiddel for å nå to målsettinger knytta til å gjøre det ineressant både å bo og etablere seg og bli værende i Kristiansand.» Han mener denne muntlige formulering er dekkende for den faktiske formuleringa av vedtektene, og at den gir et vidt handlingsrom for stiftelsen. Strategi er å gjøre et valg av hovedsatsing innenfor det handlingsrommet, og det var et slikt valg styret gjorde i 2010/2011.
Den nødvendige tida i «møllposen» var over i 2017. De viktigste investeringene som var planlagt var fortsatt drift av Cultiva Express, kjøp av gamle Katedralskolen (nåværende Kunstmuseum) og utvikling av et Barnas hus der, og utvikling av den såkalte kunstsiloen på Oddeerøya. Han vil at «Cultiva skal gjøre en forskjell» - og er opptatt av at det som støttes skal sette «varige avtrykk» - som for eksempel skulpturer. Styret vurderer også en ny plasseringsstrategi der noe av fondsmidlene kan settes i eiendom som kan gi både finansiell og kulturell avkastning. Han eksemplifiserer med at Cultiva kan tenke seg å eie Kulturskolen og leie den ut til Kommunen.
Han mener byen har vært gjennom ei omfattende utvikling i perioden. Han kommenterer den kristenkonservatismen som mange har pekt på slik: «Lavkirkeligheten har også forandra seg».
Gjennom hele intervjuet har han en frodig og underholdende fortellerstil.
Opptaket ble gjort i Oslo 31. mai 2017. Intervjuere var Bjørn Enes og Olav Wicken. Støyen i bakgrunnen uinder deler av opptaket er fra vegarbeid i gata utenfor.
Stikkord om innholdet i intervjuet:
(Tallene til venstre er tidskoder - timar, minutt og sekund fra start. Blå tidskoder er klikkbare.
Du kan lage egne pekere ved å erstatte timer (h), minutt (m) og sekund (s) i denne nettadressa:
https://vimeo.com/253112640#t=52m0s)
Utskriftsvennlig stikkordliste
|
|
|
Terje Dragseth

Terje Dragseth er poet med kunstnerlønn. (les mer på Wikipedia) Han er vokst opp i Kristiansand, men bodde andre steder fra 1980 til 1995. Han gikk regilinja på den danske filmskolen, og ble boende i København i 12 år. I 1996 kom han tilbake til jobb som litteraturformidler i Kristiansand Kommune. Han beskriver byen i 1996 som «urbanisert som følge av ny-liberalismen». Byen var styrt i en retning som han kaller «tivolisering», han peker på Dyreparken og Kilden som eksempler på det.
Da han kom til Kulturkontoret, ble kultur satt på agendaen. Dagny Anker Gevelt var en uhyre dyktig byråkrat som fikk til et samspill mellom det han kaller en politisk prosess og en «anarkistisk undergrunnsstørrelse». Denne størrelsen konkretiserer han som et titall (senere et tyvetall) personer. Han nevner en av dem, musikeren og produsenten Rune Tengs. Han peker også ut kafeen og konsertlokalet Vaktbua på Odderøya som et fristed for kunstnere. Vaktbua er viktigere for byen enn Kilden, sier han.
Han nevner Karin Hindsbo og Erlend Høyersten som eksempler på at talenter som er produsert i Kristiansand, forsvinner fra byen.
Han sier at han var sterkt engasjert i prosessene som lå forut for etableringen av Cultiva og Kompetansefondet, og beskriver dem som «en personlig strategi» fra Erling Valviks side for å berike seg selv under dekke av en kulturell visjon. Tankegangen har vært å privatisere og stimulere til profitt både energiverket, underholdningsindustrien og Dyreparken. Han beskriver dette som korrupt, men sier at kritkk preller av fordi befolkningen hisser seg mer opp over rumenske tiggere.
Den reelle opposisjonen i Kristiansand består (våren 2017) av bare tre personer ved siden av ham selv, nemlig journalisten Tarjei Leer-Salvesen, Rødt-politikeren Halvor Fjermeros og Ap-politikeren Mette Gundersen.
Da Gevelt og han selv var på Kulturkontoret var der glød og interesse i kulturpolitikken. De startet Kulturnatta, Sørnorsk Filmsenter og Forfattersenteret. Det er nå fortrengt av Richard Floridas nyliberalistiske tanker om at bohemer og kunstnere må være nyttige for byen og skape profitt.
Kristiansand har ikke noe særpreg, det finnes ingen intelligentsia og den har ikke hatt noen kultur siden Nicolai Wergeland ble «geina ut av byen» (1817). Den er dyster, brutal og stillestående. Sammen med psykolog Rolf Asplund har han forsøkt å forstå byens mentale klima. Den kan nok gis et språk i litterær form. Bjørneboe var inne på det, Øystein Lønn også. Selv har han ikke prioritert det – det er andre ting han må gjøre først.
Mot slutten av intervjuet oppstår en lengre diskusjon om påstanden om at byen ikke har endret seg siden Nicolai Wergelands tid. Han sier seg enig i at endringer skjer, men fastholder at «Guds kvern maler langsomt» i Kristiansand. Utviklinga de siste 30 år har bekrefta det. Byen er kjedelig, intetsigende og uten identitet.
På spørsmål om hvordan han ville ha brukt Cultivamidlene, sier han at han ville gitt et stipend på 500.000 kroner og årslønner på 300.000 til 20 «kunstnere og andre fritenkende mennesker». Byen ville da ha fått platestudio, forlag, ikkekommersielt galleri og ditto kafé. Han avslutter med påstanden om at «fri tenking er avgjørende for en bys helbred» og at det forutsetter mennesker med anledning til lediggang.
Opptaket ble gjort i Kristiansand 25. mars 2017. Intervjuere var Bjørn Enes og Olav Wicken. Dokumentasjonsarbeidet er gjort av Bjørn Enes.
Stikkord om innholdet i intervjuet:
(Tallene til venstre er tidskoder - timar, minutt og sekund fra start. Blå tidskoder er klikkbare.
Du kan lage egne pekere ved å erstatte timer (h), minutt (m) og sekund (s) i denne nettadressa:
https://vimeo.com/244450485#t=43m10s)
|
|
|
1-6 of 6