Johan Otto Weisser er (våren 2017) billedkunstner og kunstkritiker i Fædrelandsvennen. Han er opprinnelig fra Kristiansand, men bodde store deler av oppveksten i Asker. Han kom tilbake til byen i 1994, ette endt utdannelse på Kunst og håndverkskolen i Oslo.

Han beskriver bymiljøet på 1990-tallet som åpent, inkluderende og vennlig – men på helt klare premisser. «Du kunne komme som hvem som helst – men de forventa at du ble som dem». Byen var kirkelig orientert, borgerskapet var det samme som frikirka. Hvis man brøt med forventningene, ble folk først og fremst slått av undring. Det kunne bli gjort foresøk på å fjerne opposisjon og annerledeshet med «overtyngden» - men gikk ikke det, aksepterte man en opprører.

Han mener Kristiansand preges av at den ikke kan bestemme seg for om den vil være en småby eller en storby. Motstrebende har den blitt større. I starten var det nesten umulig å få stilt ut arbeider. Men så ble det raskt bedre utover 1990-tallet. Kunstprosjektet på Bragdøya i 1991 var som en opptakt, det utløste rasende reaksjoner mot kunst og kunstnere. Siden har det ikke vært noe i nærheten av slike bølger. I stedet kom Bomuldsfabrikken og Kunstmuseet. Agder Kunstnersenter flyttet til sentrum, Odderøya ble øremerket for kunstnere og kreative næringer og Kunsthallen kom på plass. Alt dette har satt Kristiansand på kartet som kunstby.

Weisser interesserte seg ikke for omdanningen av Energiverket og overførngen av akkumulerte midler til kompetanse- og kultursektoren. Men han noterte seg interessen for Richard Flordias analyse om at «den kreative klassen» var blitt viktig for byutvikling. En periode førte det til at politikerne tok kunsten på alvor.

Den ubegripelig store skuffelsen ble Cultiva. Han mener at stiftelsen ikke har levert noe (bortsett fra Cultiva Express). Kunstnerne forsøkte å protestere, men det ble ignorert. Cultiva har jo bidratt til Kilden, og det har blitt et flott bygg. Men samtidig er det så dyrt, at det tvinger programmeringen til publikumsfrieri: «Bygger man en McDonaldsrestaurant, må man servere burgere».

Et hovedproblem med Cultiva er at de heller vil finne opp kruttet selv, enn å slippe til folk som kan. Han frykter at dette kommer til å fortsette i forbindelse med den nye kunstsiloen. Der er det ansatt en direktør fra Dyreparken som kan event, men ingen kunstnerisk leder. Og (i april 2017) er det fortsatt ikke diskutert hva som skal være profilen til Tangensamlingen og det nye Kunstmuseet. Med Cultivas nye strategi - «Barnas by» - er småbymentaliteten vendt tilbake. Utviklingen er dyster. Men: Den kan gå begge veier.

Når det gjelder problemene med å samle publikum rundt annet enn «burgere» mener han at også kunstnere har ting å rette opp i. Mange lager kjedelige og selvopptatte arbeider som ikke evner å formidle noe budskap - hvorfor skal folk gå å se på det?

Han kjenner ikke til at det finnes noen strategidiskusjon i kunstnermiljøet våren 2017. Det er vanskelig å stikke seg fram, og det er alltid et element av fjolleri i å være den som gjør det. Men en ny generasjon kunstnere er på vei, de er leie av det gamle.

Oppsummeringsvis mener han at byen vakler videre mellom småby- og storbyidentiteten. Han er optimist: «Mennesket vil alltid bygge. Og om 10-20 år får Cultiva nye folk»

Opptaket ble gjort i Kristiansand 24. april 2017. Intervjuer var Bjørn Enes   

Ansgar Gabrielsen var ordfører for Høyre i Lindesnes (1987-93) da energiloven ble satt i kraft. Han satt i representantskapet i VestAgder Energivert (VAE), men engasjerte seg lite i utviklinga der. Før den kom i gang for alvor, var han valgt inn på Stortinget, der han kom i helsekomiteen. Først i 2001 kom han i befatning med energisektoren, og da i egenskap av næringsminsiter. Det oppstod sterk uenighet internt i regjeringa (Bondevik 2) om godkjenning av av Statkraft fikk kjøpe 45 prosent av aksjene i Agder Energi. Administrasjonsminister Victor Norman var mot, mens Gabrielsen «ble litt lokalpolitiker». Han har trolig en stor del av æra for at kjøpet til slutt ble godkjent. Han gikk ut av rikspolitikken i 2004. I 2010 sa han ja til å bli styreformann i Cultiva. Der ble hans første store sak å få Stiftelsestilsynet til å godkjenne Cultivas støtte på 300 mill.kr. til bygging av Kilden. Det ble løst med å fisjonere ut «Lille-Cultivas» (Stiftelsen for store kulturbygg i KrSand). Neste sak var å ta tak i det problemet at Cultiva ikke hadde nok bufferkapital til at stiftelsen kunne investere i aksjer. Det ble løst med å legge virksomheten «i møllpose». I 2017 var dette problemet løst, og stiftelsen var igjen aktiv. Den tredje store saken var utviklinga av en spissa strategi. Da styret bestemte seg for at hovedsatsinga skulle være barne- og ungdomskultur, utløste det «Kunstneropprøret» i 2011, der han i stor grad ble skyteskiva.

I dette intervjuet forteller han først litt om tida som lokalpolitiker i Lindesnes. Det er ingen kraftkommune, men siden 1972 har det vært en industrikommune med høyt forbruk av kraft, takket være bedriften Amersham/GE Healthcare (500 ansatte).

Som nevnt over hadde han lite kontakt med omdanningene i energisektoren. Men så hadde han desto mer å gjøre med samtidige omorganiseringer i helsesektoren, da staten overtok sykehusene og den nye selskapsformen Statsforetak / Helseforetak ble etablert.

På spørsmål karakteriserer han Arbeiderpartiets rolle i omstillingene på 90-tallet slik: «Det hadde aldri vært mulig uten Arbeiderpartiet. Stoltenberg var mye flinkene enn oss til å gjennomføre Høyres politkk»

Han syntes det var underlig da han ble spurt om å lede styret i Cultiva. Kultur var jo det ene politikkområdet han aldri hadde hadde vært borti før. «Nå vet jeg hvorfor de spurte. Men det passer ikke å fortelle det her».

Han definerer Cultivas formål som «å bruke kultur som virkemiddel for å nå to målsettinger knytta til å gjøre det ineressant både å bo og etablere seg og bli værende i Kristiansand.» Han mener denne muntlige formulering er dekkende for den faktiske formuleringa av vedtektene, og at den gir et vidt handlingsrom for stiftelsen. Strategi er å gjøre et valg av hovedsatsing innenfor det handlingsrommet, og det var et slikt valg styret gjorde i 2010/2011.

Den nødvendige tida i «møllposen» var over i 2017. De viktigste investeringene som var planlagt var fortsatt drift av Cultiva Express, kjøp av gamle Katedralskolen (nåværende Kunstmuseum) og utvikling av et Barnas hus der, og utvikling av den såkalte kunstsiloen på Oddeerøya. Han vil at «Cultiva skal gjøre en forskjell» - og er opptatt av at det som støttes skal sette «varige avtrykk» - som for eksempel skulpturer. Styret vurderer også en ny plasseringsstrategi der noe av fondsmidlene kan settes i eiendom som kan gi både finansiell og kulturell avkastning. Han eksemplifiserer med at Cultiva kan tenke seg å eie Kulturskolen og leie den ut til Kommunen.

Han mener byen har vært gjennom ei omfattende utvikling i perioden. Han kommenterer den kristenkonservatismen som mange har pekt på slik: «Lavkirkeligheten har også forandra seg».

Gjennom hele intervjuet har han en frodig og underholdende fortellerstil.

Opptaket ble gjort i Oslo 31. mai 2017. Intervjuere var Bjørn Enes og Olav Wicken. Støyen i bakgrunnen uinder deler av opptaket er fra vegarbeid i gata utenfor.