Lars Thue er historiker som har fulgt prosessene i energisektoren i hele perioden 1990 – 2017. Han har blant annet skrevet Statkrafts historie, og siden 2006 har han arbeidet med Agder Energis historie. Våren 2018 blir den publisert under tittelen «En samlet kraft – strøm og spenning i Agder Energi 1990-2017». Han er professor emeritus ved BI. Les mer i Wikipedia.

I dette intervjuet forteller han først om sitt arbeid med Statkrafts historie. Det begynte i 1990, da Energiloven var vedtatt men ennå ikke satt i kraft. Han forteller at teknologi-interessen var eldre enn historieinteressen, han skulle egentlig bli ingeniør.

Infrastrukturhistorie har siden vært hans hovedinteresse. Han har skrevet både kraft-, post-, tele,- og kommunikasjonshistorie. I 2006 ble han spurt om å skrive ei bok om Agder Energi. De ønsket å nyansere alle skandaleoppslagene i media i forbindelse med sammenbruddet av den første strategien. Men da boka var ferdig hadde media glemt krisa. Selskapet så seg trolig lite tjent med å minne dem på gamle stridigheter, og prosjektet ble derfor stadig utvida og utsatt. Først i 2018 kommer boka ut.

Mot slutten av intervjuet beskriver han fire formative perioder i norsk energihistorie :

• «Kraftkommunalismen» (1905-1920) – den kraftutbyggingsperioden som førte til at 55 prosent av norsk kraftforsyning er eid av kommuner.
• «Kraftsosialismen» (1945-1960) – den perioden der Staten engasjerte seg i energisektoren.
• «Kraftliberalismen» (1990-1996) – perioden da energiverkene ble omdannet fra forvaltning til industrielle eller kommersielle virksomheter.

Han ser nå en fjerde periode som han ikke har funnet navn på ennå, men der de to viktigste stikkordene er europeisering og klima.

På mange måter kan intervjuet fram til den oversikten sees som en fortelling om hvordan de to siste periodene har artet seg på Agder. Han mener at alle energiverkene i regionen hadde ledere som tidlig så utfordringene i den utviklinga som var i emning. Sørkraft og Interkraft var forsøk på store fusjoner: Det «sprakk» da Skiensfjorden og Vestfold trakk seg ut i 1999, men da var både ledere, mellomledere og tillitsvalgte blitt tilhengere av fusjon. Det fikk stor betydning da prosessen kom i gang igjen i 2000.

Han beskriver Kristiansands rådmann Erling Valvik som en sentral person, med langsiktige tanker om hvordan Kristiansand kunne utvikles. Han nevner Victor Norman og Helge Røed som andre premissleverandører for en strategi som han i kortversjon beskriver slik: «Lyse hoder skulle trekkes til landsdelen gjennom å bygge ut infrastruktur innen kompetanse og kultur. Det kunne realiseres gjennom å selge Kristiansands Energiverk.» Kristiansands ønske om å selge ble den faktoren som drev fram både fusjonen av energiverkene og delsalget til Statkraft.

Han beskriver perioden da Agder Energi fulgte strategien «Drivkraften på Sørlandet» mye mindre kritisk enn det som har vært vanlig etter 2006. Han minner om at både Lyse, Eidsiva og Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk følger lignende strategier i dag. Eidsiva har til og med overtatt slagordet. Han ser interessante paralleller mellom «drivkraft-strategien» og Kristiansands satsing på stiftelsene Kompetansefondet og Cultiva. Det var ulike måter å bruke kraftselskapet til regional utvikling.

I dag er Agder Energi «kraftbransjens europeer», helt i spiss når det gjelder å ta del i europeisk integrasjon og grønt skifte i sektoren. Personlig er han skeptisk til om tyske interesser skal få regulatorisk makt over norske kraftressurser.

Opptaket ble gjort i Oslo 30. mai 2017. Intervjuere var Olav Wicken og Bjørn Enes. 

Finn Holmer Hoven kom til Kristiansand som dosent i offentlig administrasjon på Agder Distriktshøgkole i 1971. I 1990 ble han ansatt som politisk journalist i Fædrelandsvennen, i -93 ble han politisk redaktør og fra 1995 var han sjefsredaktør, en posisjon han hadde fram til 2007.

I dette intervjuet fra 30. mars 2017 forteller han i hovedsak om sine år i Fædrelandsvennen. Han forteller utførlig om "Byklesaken", der han i en serie artikler problematiserte dobbeltroller hos sentrale politikere og næringslivsfolk i den vesle, men velstående kraftkommunen.

Han forteller at Fædrelandsvennen i liten grad hadde drevet kritisk journalistikk før han brakte dette med seg inn i redaksjonen. Han karakteriserer Kristiansand før 1990 som en lukket by, dominert av overklasse og konservative kristne. Det ble svært høye bølger da avisen utfordret dette i hans tid.

Han engasjerte seg ikke spesielt i forbindelse med den nye Energiloven i 1990, heller ikke i spørsmålet om Kristiansand Energiverk skulle omdannes til AS og senere fusjoneres med VAE og AAK. Først da spørsmålet om salg av Agder Energi kom opp, engasjerte han seg som sjefsredaktør.

Hans og avisens linje var da at eierskapet måtte beholdes i Norge. Han gikk inn for at kommunene skulle eie, og at Agder Energi burde slås sammen med Lyse Energi, som både hadde en lignende eierstruktur og en tilsvarende strategi om å være en lokal utviklingsaktør. Han forteller at det var AP-politikeren Bjarne Ugland i Kristiansand som torpederte denne planen, ved å trekke inn Statkraft midt under forhandlingene med Lyse.

Avisen engasjerte seg mot nedsalg, og støttet Arendal og distriktskommunenes kamp mot Kristiansand. Han betegner både daværende Lyngdalsordfører Hans Fredrik Grøvan og Arendalsordfører Alf Eivind Ljøstad som politikere med format, sammen med Setesdalsportørene. Deres kamp ble kronet med seier.

Finn Holmer Hoven er ikke enig med dem som mener at debatten etter artikkelen "Surt liv på det blide Sørland" hadde noen betydning for den senere utviklinga. Agderrådet var en raritet uten noen innflytelse på utviklingen. "Felles mål på Agder" var bare en av mange utredninger som kom i stedet for handling, og debatten om de tre K'ene (kompetanse, kommunikasjon og kultur) førte ikke til noe.

Kampen for ny E18 må tilskrives enkeltpersoner som Knut Dannevig, og selv om demonstrasjonstoget for ny E18 i Oslo i 2000 var historisk i den forstand at skipsredere gikk i demonstrasjonstog, så kan det vanskelig sees som ledd i en politisk prosess.

Landsdelen og Kristiansand er kolossalt forandret. Av drivere i den prosessen peker han på etableringen av ADH pluss Fædrelandsvennen innflytelse etter 1990.

Opptaket ble gjort 30. mars 2017. Intervjuere var Olav Wicken og Bjørn Enes. Dokumentasjonsarbeidet er gjort av Bjørn Enes.