Forskere, journalister og analytikere Intervjuet / forsøkt intervjuet
Viser innlegg 1 - 4 av 4.
Vis mer »
|
Kommentatorene
Forskere, journalister og analytikere |
Lars Thue
Lars Thue er historiker som har fulgt prosessene i energisektoren i hele perioden 1990 – 2017. Han har blant annet skrevet Statkrafts historie, og siden 2006 har han arbeidet med Agder Energis historie. Våren 2018 blir den publisert under tittelen «En samlet kraft – strøm og spenning i Agder Energi 1990-2017». Han er professor emeritus ved BI. Les mer i Wikipedia.
I dette intervjuet forteller han først om sitt arbeid med Statkrafts historie. Det begynte i 1990, da Energiloven var vedtatt men ennå ikke satt i kraft. Han forteller at teknologi-interessen var eldre enn historieinteressen, han skulle egentlig bli ingeniør.
Infrastrukturhistorie har siden vært hans hovedinteresse. Han har skrevet både kraft-, post-, tele,- og kommunikasjonshistorie. I 2006 ble han spurt om å skrive ei bok om Agder Energi. De ønsket å nyansere alle skandaleoppslagene i media i forbindelse med sammenbruddet av den første strategien. Men da boka var ferdig hadde media glemt krisa. Selskapet så seg trolig lite tjent med å minne dem på gamle stridigheter, og prosjektet ble derfor stadig utvida og utsatt. Først i 2018 kommer boka ut.
Mot slutten av intervjuet beskriver han fire formative perioder i norsk energihistorie :
- «Kraftkommunalismen» (1905-1920) – den kraftutbyggingsperioden som førte til at 55 prosent av norsk kraftforsyning er eid av kommuner.
- «Kraftsosialismen» (1945-1960) – den perioden der Staten engasjerte seg i energisektoren.
- «Kraftliberalismen» (1990-1996) – perioden da energiverkene ble omdannet fra forvaltning til industrielle eller kommersielle virksomheter.
Han ser nå en fjerde periode som han ikke har funnet navn på ennå, men der de to viktigste stikkordene er europeisering og klima.
På mange måter kan intervjuet fram til den oversikten sees som en fortelling om hvordan de to siste periodene har artet seg på Agder. Han mener at alle energiverkene i regionen hadde ledere som tidlig så utfordringene i den utviklinga som var i emning. Sørkraft og Interkraft var forsøk på store fusjoner: Det «sprakk» da Skiensfjorden og Vestfold trakk seg ut i 1999, men da var både ledere, mellomledere og tillitsvalgte blitt tilhengere av fusjon. Det fikk stor betydning da prosessen kom i gang igjen i 2000.
Han beskriver Kristiansands rådmann Erling Valvik som en sentral person, med langsiktige tanker om hvordan Kristiansand kunne utvikles. Han nevner Victor Norman og Helge Røed som andre premissleverandører for en strategi som han i kortversjon beskriver slik: «Lyse hoder skulle trekkes til landsdelen gjennom å bygge ut infrastruktur innen kompetanse og kultur. Det kunne realiseres gjennom å selge Kristiansands Energiverk.» Kristiansands ønske om å selge ble den faktoren som drev fram både fusjonen av energiverkene og delsalget til Statkraft.
Han beskriver perioden da Agder Energi fulgte strategien «Drivkraften på Sørlandet» mye mindre kritisk enn det som har vært vanlig etter 2006. Han minner om at både Lyse, Eidsiva og Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk følger lignende strategier i dag. Eidsiva har til og med overtatt slagordet. Han ser interessante paralleller mellom «drivkraft-strategien» og Kristiansands satsing på stiftelsene Kompetansefondet og Cultiva. Det var ulike måter å bruke kraftselskapet til regional utvikling.
I dag er Agder Energi «kraftbransjens europeer», helt i spiss når det gjelder å ta del i europeisk integrasjon og grønt skifte i sektoren. Personlig er han skeptisk til om tyske interesser skal få regulatorisk makt over norske kraftressurser.
Opptaket ble gjort i Oslo 30. mai 2017. Intervjuere var Olav Wicken og Bjørn Enes.
Stikkord om innholdet i intervjuet:
(Tallene til venstre er tidskoder - timar, minutt og sekund fra start. Blå tidskoder er klikkbare.
Du kan lage egne pekere ved å erstatte timer (h), minutt (m) og sekund (s) i denne nettadressa:
https://vimeo.com/251776920#t=35m30s)
Utskriftsvennlig stikkordliste
|
|
|
Finn Holmer-Hoven
Finn Holmer Hoven kom til Kristiansand som dosent i offentlig administrasjon på Agder Distriktshøgkole i 1971. I 1990 ble han ansatt som politisk journalist i Fædrelandsvennen, i -93 ble han politisk redaktør og fra 1995 var han sjefsredaktør, en posisjon han hadde fram til 2007.
I dette intervjuet fra 30. mars 2017 forteller han i hovedsak om sine år i Fædrelandsvennen. Han forteller utførlig om "Byklesaken", der han i en serie artikler problematiserte dobbeltroller hos sentrale politikere og næringslivsfolk i den vesle, men velstående kraftkommunen.
Han forteller at Fædrelandsvennen i liten grad hadde drevet kritisk journalistikk før han brakte dette med seg inn i redaksjonen. Han karakteriserer Kristiansand før 1990 som en lukket by, dominert av overklasse og konservative kristne. Det ble svært høye bølger da avisen utfordret dette i hans tid.
Han engasjerte seg ikke spesielt i forbindelse med den nye Energiloven i 1990, heller ikke i spørsmålet om Kristiansand Energiverk skulle omdannes til AS og senere fusjoneres med VAE og AAK. Først da spørsmålet om salg av Agder Energi kom opp, engasjerte han seg som sjefsredaktør.
Hans og avisens linje var da at eierskapet måtte beholdes i Norge. Han gikk inn for at kommunene skulle eie, og at Agder Energi burde slås sammen med Lyse Energi, som både hadde en lignende eierstruktur og en tilsvarende strategi om å være en lokal utviklingsaktør. Han forteller at det var AP-politikeren Bjarne Ugland i Kristiansand som torpederte denne planen, ved å trekke inn Statkraft midt under forhandlingene med Lyse.
Avisen engasjerte seg mot nedsalg, og støttet Arendal og distriktskommunenes kamp mot Kristiansand. Han betegner både daværende Lyngdalsordfører Hans Fredrik Grøvan og Arendalsordfører Alf Eivind Ljøstad som politikere med format, sammen med Setesdalsportørene. Deres kamp ble kronet med seier.
Finn Holmer Hoven er ikke enig med dem som mener at debatten etter artikkelen "Surt liv på det blide Sørland" hadde noen betydning for den senere utviklinga. Agderrådet var en raritet uten noen innflytelse på utviklingen. "Felles mål på Agder" var bare en av mange utredninger som kom i stedet for handling, og debatten om de tre K'ene (kompetanse, kommunikasjon og kultur) førte ikke til noe.
Kampen for ny E18 må tilskrives enkeltpersoner som Knut Dannevig, og selv om demonstrasjonstoget for ny E18 i Oslo i 2000 var historisk i den forstand at skipsredere gikk i demonstrasjonstog, så kan det vanskelig sees som ledd i en politisk prosess.
Landsdelen og Kristiansand er kolossalt forandret. Av drivere i den prosessen peker han på etableringen av ADH pluss Fædrelandsvennen innflytelse etter 1990.
Opptaket ble gjort 30. mars 2017. Intervjuere var Olav Wicken og Bjørn Enes. Dokumentasjonsarbeidet er gjort av Bjørn Enes.
Stikkord om innholdet i intervjuet:
(Tallene til venstre er tidskoder - timar, minutt og sekund fra start. Blå tidskoder er klikkbare.
Du kan lage egne pekere ved å erstatte timer (h), minutt (m) og sekund (s) i denne nettadressa:
https://vimeo.com/254187740#t=1h16m0s)
Utskriftsvennlig stikkordliste
|
|
|
Jon P. Knudsen
Jon P. Knudsen er samfunnsgeograf og forsker (se mer hos UiA og i Setesdalswiki). I dette intervjuet forteller han at han og hans daværende kone valgte Lillesand blant flere alternativer i 1987. Siden har han blitt boende der.
I 1990 arbeidet han på prosjektet «Scenario 2000» som forsøkte å framskrive ulike politiske linjer for landsdelen. Det var der begrepet «Agderbyen» ble lansert første gang. Innenfor hans fagområde var det en brytningstid. Den gamle troa på at modernisering kunne planlegges sto for fall. Ulike faglige retninger preget ulike fagmiljøene rundt i landet.
Han beskriver den landsdelen han møtte på tidlig 90-tall som svært sammensatt. Han nevner ulike bykulturer («nasjonal kultur»- «gammel kapital»), sterke industrimiljø både innen leverandørindustrien til oljesektoren og kraftkrevende industri, småbåtindustri som klarte å møte nye teknologier og en ny elektronikkindustri. Mange bygder klarte seg godt i de transformasjonsprosessene som pågikk utover 90-tallet, mens han nevner Farsund som eksempel på en by som opplevde sterke spenninger mellom gammelt og nytt.
Ideologisk beskriver han «Gud på Sørlandet» som en sterk og livskraftig kulturfaktor, som bl.a. har stor politisk betydning, både for KrF, FrP og Arbeiderpartiet. Men han ser ikke mange tegn på at religiøsiteten har vært noen moderniseringsfaktor på samme måte som på Jæren og den mer haugianske Mørekysten.
Han var med å skrive dokumentet «Felles mål på Agder», der de tre K'ene ble pekt ut som strategiske satsingsområder (Kommunikasjon – Kompetanse – Kultur). Det var faktorer som ble tillagt vekt over hele landet, men Sørlandet har hatt en mer positiv utvikling enn de fleste i perioden fra 1990 til 2017. Blant årsakene til det peker han på noen innovatører. Her nevner han tre rådmenn – Erling Valvik (Kristiansand), Harald Danielsen (Arendal) og Bjarne Jensen (tidligere Kristiansand, senere både Bergen og Trondheim). Blant politikerne nevner han først og fremst Bjarne Ugland i Kristiansand.
«Både makt og meninger var så fragmenterte i landsdelen, at den som hadde vilje og tempo fikk det som han ville.» I denne sammenhengen beskriver han Bjarne Ugland, og det at han ikke vil la seg intervjue om utviklinga som en indikasjon på at Ugland er «en J.Chr, Hauge i miniatyr - en mektig mann som skjuler sine spor».
Men når salget av Agder Energi var gjennomført og den nye politikken skulle settes ut i livet, ble det tydelig at de som hadde fått gjennomslag for ideen om «kulturen som den nye kraften», ikke hadde konkrete tanker om hvordan den skulle praktiseres. Spenningen mellom «trekkspill eller opera» kom veldig tidlig til syne. I den første fasen ble det fokusert på profesjonell kultur på høyt nivå. Det skapte et enormt forventingsgap som ledet til det såkalte kunstneropprøret. Samtidig var det politisk flertall for å satse på mer folkelig frivillighet og lag og foreninger. De sistnevnte vant, og Ansgar Gabrielsen ble satt inn som ny styreleder.
I dag er det en bedre balanse. Det profesjonelle kulturlivet har hatt en sterk utvikling – han nevner kompetansesentrene, UiA Kunstfag og Kilden. Samtidig har frivillighet, lag og foreninger fått mer oppmerksomhet – her nevner han særlig den nye barnestrategien.
Selv om det går mot et generasjonsskifte i Cultiva, ser han lite debatt om ny strategi. Men det kan tenkes at den likevel finnes: «Ofte får man ikke øye på det nye før det står der.»
Til slutt minner han om at Michael Porters teori om regionale økonomier har hatt stor innflytelse på Sørlandets selvbilde: De viktigste næringsklyngene har – i dag som tidligere – større tilknytning til internasjonale strukturer enn til nasjonale. Det gjaldt for skipsfarten, og det gjelder i dag både for olje/gass-sektoren og for den kraftkrevende industrien.
«Hvis Norge slutter å være rikere enn alle andre, blir disse evnene kanskje viktigere igjen.»
Opptaket ble tatt på UiA Grimstad 27/4 2017. Intervjuere var Olav Wicken og Bjørn Enes.
Stikkord om innholdet i intervjuet:
(Tallene til venstre er tidskoder - timar, minutt og sekund fra start. Blå tidskoder er klikkbare.
Du kan lage egne pekere ved å erstatte timer (h), minutt (m) og sekund (s) i denne nettadressa:
https://vimeo.com/253112640#t=52m0s)
|
|
|
Helge Røed
Helge Røed er journalist fra Eydehavn i Aust-Agder. Etter mange år i Oslo som journalist og informasjonsarbeider, flytta han til Lillesand og tok til med etiv som frilansare i 1993. Han kom da fra jobb som informasjonssjef i Kommunenes Sentralforbund, KS. En av hans første arbeider fra Lillesand var artikkelen "Surt liv på det blide Sørland". Det var en sammelikning mellom Agderfylkene og landsgjennmsnittet når det gjaldt en rekke levekårsindikatorer, så som uføretrygd, utdannelse, psykiske helseproblemer og utdanningsnivå. Artikkelen tydet på store levekårsproblemer i regionen, og artikkelen skapte sterke reaksjoner og mye debatt. I dette intervjuet forteller han både hvordan artikkelen ble til og hvordan han opplevde hendelsene etterpå.
Kommunenes Sentralforbund satte ned ei arbeidsgruppe med ham selv, *Victor Normann og Jon P. Knudsen som sekretariat. Utvalget som kom med innspill som seinere ble fanget opp av det politiske miljøet og ble til programmet "Feles mål på Agder".
I første del av intervjuet trekker han trådene langt tilbake. Sørlandet er den regionen som skiller seg mest ut i landet, sier han. Djennmn det meste av 1800-tallet var det Norges rikeste region med en høy andel av befolkninga. Etter krakket i Arendal i 1886begynte en lang nedgangsperiode som særlig rammet Arendal. Først i 1970 var Aust-Agders innbytggertall tilbake på nivået fra år 1900.
Han gir en historisk/økonomisk forklaring på det spesielle forholdet mellom rederinæringene og menighetswlivet i Kristinsand, og politiske forhold som forklarer hvorfor Agder kom så dårlig ut i nasjonale budsjettkamper iforhold til andre landsdeler Han forteller også om rollen som forsker og rådgiver i prosessen med å samle kraftverkene på Sørlandet til ett selskap og etter hvert selge eierandeler til Statkraft.
Mer detaljer om innholdet finner du i stikkordslisa under videovinduet. De stikkordene som er blå, er klikkbare. Opptaket ble gjort på Hotell Norge i Kristiansand den 27. mars 2017. Intervjuer var professor Olav Wicken og frilansjournalist Bjørn Enes.
|
|
1-4 of 4