Jon P. Knudsen er samfunnsgeograf og -forsker. (se mer hos UiA og i Setesdalswiki). I dette intervjuet forteller han at han og hans daværende kone valgte Lillesand blant flere alternativer i 1987. Sia har han blitt boende der.

I 1990 arbeidet han på prosjektet «Scenario 2000» som forsøkte å framskrive ulike politiske linjer for landsdelen. Det var der begrepet «Agderbyen» ble lansert første gang. Innenfor hans fagområde var det en brytningstid der den gamle troa på at modernisering kunne planlegges, sto for fall. Ulike faglige retninger preget ulike fagmiljøene rundt i landet.

Han besrkiver den landsdelen han møtte på tidlig 90-tall som svært sammensatt. Han nevner ulike bykulturer («nasjonal kultur»- «gammel kapital»), sterke industrimiljøer både innen leverandørindustrien til oljesektoren og kraftkrevende industri, småbåtindustri som klarte å møte nye teknologier og en ny elektronikkindustri. Mange bygder klarte seg godt i de transformasjonsprosessene som pågikk utover 90-tallet, mens han nevner Farsund som eksempel på en by som opplevde sterke spenninger mellom gammelt og nytt.

På det ideologiske området beskriver han «Gud på Sørlandet» som en sterk og livskraftig kulturfaktor, som bl.a. har stor politisk betydning, både for KrF, FrP og Arbeiderpartiet. Men han ser ikke mange tegn på at religiøsiteten har vært noen moderniseringsfaktor på samme måte som på Jæren og den mer haugianske Mørekysten.

Han var med å skrive dokumentet Felles mål på Agder, der de tre K'ene ble pekt ut som strategiske satsingsområder (Kommunikasjon – Kompetanse – Kultur). Det var faktorer som ble tillagt vekt over hele landet, men Sørlandet har hatt en mer positiv utvikling enn de fleste i perioden fra 1990 it 2017. Blant årsakene til det peker han på at landsdelen hadde  noen innovatører, og nevner tre rådmenn: Erling Valvik (Kristiansand), Harald Danielsen (Arendal) og Bjarne Jensen (tidligere Kristiansand, senere bl. a. sentral i Storbynettverket). Blant politikerne nevner han først og fremst Bjarne Ugland I KrSand.

«Både makt og meninger var så fragmenterte i landsdelen, at den som hadde vilje og tempo fikk det som han ville». I denne sammenhengen beskriver han Bjarne Ugland og det at han ikke vil la seg intervjue om utviklinga, som en indikasjon på at Ugland er «en J.Chr, Hauge i miniatyr - en mektig mann som skjuler sine spor»,

Men når salget av Agder Energi var gjennomført og den nye politikken skulle settes ut i livet, ble det tydelig at de som hadde stått i spissen for ideen om «kulturen som den nye kraften», ikke hadde konkrete tanker om hvordan dette skulle praktiseres. Spenningen mellom «trekkspill eller opera» kom veldig tidlig til syne.  I den første fasen ble profesjonell kultur på høyt nivå prioritert i Cultiva. Det skapte et enormt forventingsgap som ledet opp til det såkalte kunstneropprøret. Samtidig var det politisk flertall for å satse på mer folkelig frivillighet og lag og foreninger. De sistnevnte vant, og Ansgar Gabrielsen ble satt inn som ny styreleder.

I dag er det en bedre balanse. Det profesjonelle kulturlivet har hatt en sterk utvikling – han nevner kompetansesentrene, UiA Kunstfag og Kilden. Samtidig har frivillighet, lag og foreninger fått mer oppmerksomhet – her nevner han særlig den nye barnestrategien.

Selv om det går mot et generasjonsskifte i Cultiva, ser han lite debatt om ny strategi. Men det kan tenkes at den likevel finnes: «Ofte får man ikke øye på det nye før det står der».

Til slutt minner han om at Michael Porters teori om regionale økonomier har hatt stor innflytelse på Sørlandets selvbilde: De viktigste næringsklyngene har – i dag som tidligere – større tilknytning til internasjonale strukturer enn til nasjonale. Det gjaldt for skipsfarten, og det gjelder i dag både for olje/gasssektoren og for den kraftkrevende industrien.

«Hvis Norge slutter å være rikere enn alle andre, er blir disse evnene kanskje viktigere igjen»