Dag Vige ble valgt inn i Bystyret i Kristiansand for partiet Venstre i 1987, og har siden vært en av partiets mest sentrale lokalpolitikere. Han er lærer, sosiallærer og elevombud. (mer på Venstres side). 

(Da intervjuet ble tatt opp, kom han rett fra farens dødsleie. Han forklarer her hvorfor han likevel valgte å gjennomføre intervjuet)

En av hans første saker som politiker var driften av Kristiansand Energiverk. Han tok initiativ til og deltok i et rasjonaliseringsutvalg som gikk gjennom KEVs organisasjon. Eksterne eksperter viste bl.a. Hvordan inntektene kunne økes medmillionbeløp bare ved å endre rutinene for fakturering (cash flow). Han mener at KEV var godt forberedt da energiloven kom. Han mener også at det var en fordel at det kom en ny direktør (Jan Pedersen) omtrent samtidig med den nye loven.

Han forklarer sitt sitt grunnleggende samfunnssyn - «den integrerte samfunnsmodellen» - som et samvirke mellom politikere og eksperter, der politikerne vedtar de store linjene og ekspertene (forvaltninga) gjennomfører det i praksis. Det vførste han gjorde da han ble valgt, var å selge trebåten og kjøpe plastbåt. Han forsto at det kom til å kreve mye av hans fritid.

Han husker ikke noen store uenigheter i bystyret om å omdanne KEV til aksjeselskap. Han husker at Alf Holmelid (SV) var imot og at Harald Sødal (KrF) var skeptisk, men husker ellers ingen store diskusjoner. Den store enigheten kan ha gjort at det var lite debatt, men han mener ikke at prosessen var udemokratisk. Debatten om salg var derimot svært heftig.

Vige er en av dem som faktisk leste Richard Floridas bok. Han minner om at det var FN (UN Habitat) som gav boka om kreativitetens betydning for byutvikling. Han nevner avsetteingen av bygningsmassen på Odderøya til kreative næringer som eksempel på hvordan denne tankegangen ble iverksatt før etableringen av Cultiva. Vige definerer kultur som «det å dyrke menneskelivet – ikke bare sang og musikk». I perioden (1990-2017) har Kristiansand utviklet et radikalt større mangfold. En diskusjon om Cultivas resultater kunne vært interessant – men den må ikke bare handle om forretningsmessige resultater – den må også ta med mangfoldselemtet. Det var det som var essensen i idéen.

I dag (våren 2017) har Kristiansand tre tunge sentra i kulturlivet – kommunen, Cultiva og Kilden. De burde komme sammen minst en gang i året for å samkjøre seg.

«Kunstneropprøret» mot Cultiva (2010) var verdifullt, fordi det skjerpa Cultiva. Men så døde det bort. «Jeg liker at folk er kitiske. Men det må også kunne diskuteres konstruktivt – hva gjør vi nå? Vi har jo Cultiva – hvordan kan vi utnytte det?»

Opptaket ble gjort i Kristiansand 24. april 2017. Intervjuer var Bjørn Enes

Anne Margareth Timenes har vært lokalpolitiker for KrF sia 1991. Fra 2007 har hun vært representant i Fylkestinget i VestAgder.

I starten var hun mest opptatt av saker som hadde tilknytning til gamle Randesund Kommune, så som bevaring av Randesund Kvileheim og motstand mot bygging av ungdomsskole på Hånes. Hun var ikke spesielt opptatt av om Energiloven kom til å få noen følger.

I 1999 ble hun valgt til gruppeleder for KrF i Bystyret. Harald Sødal var da varaordfører. De samarbeidet godt.

Hun husker ikke artikkelen «Surt liv på det blide Sørland» (1993), men hun husker påstandene om at levekårene på Sørlandt er dårlige. «Trivselen er høy, men levekårene er dårlige. Det er jo litt rart?» Når disse levekårsindikatorene ikke ser ut til å endre seg trass i alle tiltak, da er det kanskje på tide å revurdere noen kriterier? For ikke å snakke om å prøve noen nye forskere.

Hun husker ikke diskusjonen om å gjøre KEV til AS. Men hun husker da hele bystyret dro på tur til Vatnedalsdammen. «Vi fikk se hvilke verdier vi eide» Det var i spørsmålet om fusjonen at det begynte å bli spissere fronter. Sammenslåingen med VAE og AAK var bra. Hun husker at det var Bjarne Ugland som kom opp med ideen om Kompetansefondet, den løste fusjonssprøsmålet.

Men så kom spørsmålet om salg. Hun minnes at Victor Norman spurte «Viss dere hadde 16 milliarder kroner i dag – ville dere da ha investert alle i et eneste energiverk?» Han mente at avkastningen på aksjer godt kunne bli 16 prosent i året.  Hun er ikke sikker på om kommunen hadde gode rådgivere. Da Bjarne Ugland ville bruke Frank Berg senere, nekta hun å møte ham. 

KrF ble satt til side i prosessen. Det var uvant – de var vant med å være i posisjon. I stedet var det Ugland, Austad, Wallevik og Valvik som styrte. På eiermøtene var det bedre. Der hadde vi alle de andre kommunene med oss. Resultatet ble at aksjemajoriteten i Agder Energi ble beholdt. Det var godt.

Ideen om å etablere den andre stiftelsen, Cultiva, kom opp under salgsprosessen. Det var jo snakk om hva vi skulle gjøre med pengene, og det var muligens samme tankegang som Kompetansefondet. «Cultivamidlene skulle gå til Kristiansand for å bedre levekårene og øke kompetansen for å sikre arbeidsplasser.»

Hun husker at bystyremedlemmene fikk litteratur av Richard Florida av Valvik. Hun husker også noen temamøter om dette. «Men heldigvis har ikke dette slått til. Vi får glede oss over det. Vi har fremdeles både Falconbridge og NODE-bedriftene»

Hun var med i valgkomiteen som skulle velge det første styret, sammen med Mette Gundersen, Bjørg Wallevik og Erling Valvik. Han sa at vi måtte tenke stort. Selv tenkte hun på Kristiansand og alle de frivillige. Hun kjempa hardt for Anton Ringøen. Så skulle det ansettes en direktør. Det var jo litt spesielt at det ble Valvik.

Det var et ønske om 1,8 milliarder til Cultiva. Men da satte jeg foten ned. 1,4 var mer enn nok. Slik fikk vi skolebruksfondet.

Kilden ble en ny stor sak. Hun stemte mot plasseringa, hun mente det burde ligge på NSB-tomta. Mange mente det ble for stort. Hvert sete der subsidieres jo ganske mye. Det kommer nok en ny diskusjon om Kunstsiloen.

Byen har nok endra seg i denne perioden. Den er blitt litt mer som en storby på grunn av unviersitetet. Men hun håper byen får beholde noe av særpreget og identiteten.

Opptaket ble gjort i Kristiansand 24. april 2017. Intervjuere var Bjørn Enes og Olav Wicken.  

Trond Blattmann har vært lokalpolitiker for Arbeiderpartiet i Kristiansand siden 1999. (Les mer i SetesdalsWiki).

I dette intervjuet forteller han om tidlig ungdom i Voiebyen i Kristiansand. Ungdomsmiljøet var delt i tre – de kristelige, idrettsungdommen og de uorganiserte. Selv tilhørte han dels idrettsungdommen og dels de uorganiserte – blant annet den såkalte «Voiegjengen» på 80-tallet. Hans første demonstrasjon var da kommunen brente ned fritidsklubben i Ternevika for å bygge sykehjem.

Han begynte å arbeide i Ingeniørvesenet, og engasjerte seg tidlig i fagforeningsarbeid. Fra 1988 var han tillitsvalgt i Ingeniørvesenet. Han forteller om store omstillinger utover på 1990-tallet. Utviklingen gikk fra «hands-on-planlegging» til mer strategisk planlegging av hvordan kommunen kunne yte bedre tjenester. Teknisk sektor hadde lange erfaringer med samarbeid mellom kommunen og private selskap, til forskjell fra andre sektorer. Det er et hovedargument for at han karakteriserer forsøket på å innføre bestiller-utførermodell («New Public Management») i teknisk sektor som «galmannsverk». Det fikk fagforeningene stoppa – men ellers var 90-tallet prega av stadige forbedringprosjekter.

Han beskriver det politiske miljøet i Kristiansand både som sterkt høyre/venstre-delt, og som et relativt homogent miljø der det ble lyttet til fornuftige argument – og der det han kaller «Sørlandskulturen» er felles: «Vi har det sabla greit - og det er vanskelig å få til endringer».

Endringene av Energiverket skapte størst bølger i Arbeiderpartiet under diskusjonen om å gjøre KEV til Aksjeselskap. Selv stemte han imot. Hans fløy tapte knepent. Men når det valget først var gjort, var der ingen vei tilbake. Derfor var det mindre intern uenighert om de senere skrittene (fusjon og nedsalg).

Han satt i Kulturstyret fra 1999 til 2003. Der ble Energiverksaken aldri diskutert. Han blir spurt om hvem som var de mest sentrale politikerne i saken, og nevner en rekke navn – med forbehold om at han kan ha glemt noen. Bjarne Ugland og Jan Oddvar Skisland er blant de siste han nevner – begge kom inn i Arbeidsrpartiet med fortid fra fra andre partier.

Det var et sterkt trøkk for gjennomføring av fusjon og salg. Han nevner Frank Jarle Berg, Erling Valvik og Bjarne Ugland som de mest aktive, Det ble informert aktivt om fordelene med salg, i liten grad om alternativer.

Opptaket ble gjort i Kristiansand 25. april 2017. Intervjuere var Olav Wicken og Bjørn Enes  

Alf Egil Holmelid var ein av dei mest sentrale lokapolitikarane frå Sosialistisk Venstreparti i Kristiansand gjennom heile perioden 1990 - 2017. Han er opprinneleg frå Fjaler i Sunnfjord, og kom til Sørlandet som relativt nyutdnna ingeniør på Elkem i 1976. Han sat i Bystyret frå 1998-2003 og på Stortinget 2009-2013. I 1999 gjekk han frå industrien til Høgskulen i Agder, der han var aktivt med på å universitetsutviklinga. Han har vore forskingsdirektør på høgskulen/universitetet i Agder frå 2002. i (Les meir i Wikipedia)

I dette opptaket frå mars 2017 fortel han litt om det uvanlege ved å vera politikar og industrimann, og om nytte han har hatt av det både i politikken og i universitetsleiinga. Han meiner mellom anna at det forklaringa på kvifor UiA har ord på seg for å ha eit særs vellukka samarbeid med næringsloivet i regionen.

Han hugsar lite frå debatten om den nye energiloven i 1990. Då spørsmålet kom opp om å gjera Kristiansand Energiverk om til AS, var han og partiet imot, av di dei mistenkte at dette kunne vera eit fyrste trinn i retning privatisering. Av same grunn var dei mot fusjoneringa av dei tre energiverka på Sørlandet til Agder Energi. Han kallar motstanden "lite energisk" i starten, av di det var moglege konsekvensar ei var imot, ikkje AS- forma eller fusjonen i seg sjølv.

Spørsmålet om sal kom ikkje opp før i 1997 eller 1998. Han sat då i Formannskapet. Han er sterkt kritisk til prosesen frå då av. Hn meiner at Bystyret vart fanga i ein "catch 22", av di hovudspørsmålet om sal eller ikkje sal aldri kom opp, medan ein serie orienteringsmøter utan høve til debatt utmanøvrerte motstandarane.

Han summerer opp at motstandarane var SV som var mot sal, Venstre som var mot å få for fort fram, og Kristieleg Folkeparti som etter kvart vart meir og meir imot sal. Men ingen veit kor fleirtalet hadde vore om spørmålet om sal hadde kome opp før det var for seint å snu, seier han. Særeg uvisst ville utfallet ha vore i Arbeiderpartiet

Han er også kritisk til at spørsmålet om kva pengane skulle brukast til alltid vart skild frå spørsmålet om sal. Alle var jo for å etablera Cultiva og Kompetansefondet. Når realitetsdebatt om føresetnaden - salet - heile tida vart utsett, virka det for alle som at semja om sal var like stor.

Stiftelsane var viktige for å lukkast med universitetet. Kompetansefondet har alltid samordna sin politikk med universitetsleiinga, det har ikkje Cultiva, som har samarbeidd meir med enkeltforskarar og -miljø. Den fyrste strategien, om å utvikle kulturnæringar i Kristiansand, slo truleg ikkje til, sjølv om det har vore ein påfallande vekst i synlege kunstnarar frå byen. Det burde forskast på om det har samanheng med stifltelsane.

I det store biletet nevner han tre område som er merkbart endra i byen: Uteliv og kulturliv har utvikla seg veldig, næringslivet er blitt mykje meir allsidig - og utdanningsnivået på folk i byen er merkbart høgare.

Men han ser mørke skyer bygga seg opp. Ein ganske liberal periode med slike framgangar kan sjå ut til å bli avløyst av en periode der unge, offensive kristenkonservative er på frammarsj att.

Opptaket vart gjort i Kristiansand 27. mars 2017. Intervjuarar var Olav Wicken og Bjørn Enes.  

Stikkord om innholdet i intervjuet:

Utskriftsvennlig stikkordliste